Historie

Gamleskolens historie fra 1889 til 2017

Litt skolehistorie

Midt på 1800-tallet var skolevesenet i Norge (almueskolen) preget av kristendomsundervisning og foregikk i stor grad i omgangsskoler. Også før dette var det skoleplikt, regulert i en lov fra 1739. Skolegangen ble nok ofte forsømt, kanskje særlig i skogsdistriktene. Det kom en nyordning i 1860 med ambisjon om å få skolegangen inn i fastere former med egne skolesteder, bedre lærere og et bredere fagspekter.  Ny lov om folkeskole i 1889 videreførte denne utviklingen.

Dagens skolekretsordning med fast skolested stammer fra 1882. Fram til da gikk skolen i Harestua krets på omgang mellom nærmere 20 forskjellige gårder og småbruk. Harestua Gård og Hanekne hadde flest med 9 dager hver pr år. Fra 1882 ble skolen (i hvert fall i hovedsak) samlet på Harestua gård. Lærer var Kristian Olsen Kjørvenvollen. Han hadde da allerede vært omgangsskolelærer i flere år. Torgrim Skøien kom til Harestua som lærer i 1894, rett fra lærerskolen på Hamar.  Skøien var også poståpner på Harestua fra 1908. Kona Emma bidro også. Hun startet en kolonialhandel på Harestua mot slutten av første verdenskrig. Torgrim Skøien holdt på som lærer til 1931. Da overtok svigersønnen Leif Hofland. Han var skolemann på sin hals og «var Harestua skole» fram til han ga seg i 1971.

Harestua gård hadde også en sentral rolle i etableringen av en egen skole og et eget skolebygg. Gudbrand Harestuen var vel (som det står å lese) blitt lei av å ha skolen innpå seg, og tilbød kretsen 15 mål lærerjord og tomt til ny skole. Lærerlønna var ikke så rare greiene, og det var nødvendig med jordbruk attåt.

Det synes å være litt uklart når arbeidet med ny skole begynner, men i protokoll fra skolestyret i Jevnaker 17.02.1898 framgår det at «Huset er under tag og grundmuren færdig». (Lunner var en del av Jevnaker kommune fram til årsskiftet 1897/98. Likevel ser det ut til at skolestyret i Jevnaker fortsatte å behandle skolesaker i Lunner i flere år etter dette).  Skolebygningen i Harestuen kreds er behandlet også i møte 06.10.1902, hvor det refereres: «At arbeidet droges saa i langdrag kommer af, at denne skolekreds er liden og uformuende og saaledes ydeevnen er meget liden. Der står endnu tilbage paneling af bygningen udvendig samt maling.» Det synes likevel ikke å være tvil om at det på dette tidspunktet holdes skole i bygget. Ett år senere kunne skolestyret konstatere at gjenstående arbeide er fullført, og «Hermed er bygningen i fuld stand.»

Ved skylddelingsforretning i 1905 ble skoletomta utskilt fra Harestua gård.

På skoletomta ble også satt opp et stabbur, som sto på nordsiden av det gamle skolebygget, samt uthus og låve som sto om lag der Røde Kors-bygget står nå. Stabburet ble i 1975 tatt ned og satt opp igjen som «museum» ved den nye skolen øst for Hadelandsveien, før det i 2012 ble flyttet tilbake til gamleskolen. Da skjedde flyttingen i ett løft opp på en diger bil og satt pent ned igjen der det står nå. Et lite praktstykke av praktisk ingeniørkunst.

Da skolebygget sto ferdig var skolen todelt («småskolen» med 1-3 klasse sammen og «storskolen» i 4-7 klasse sammen). I 1900 ble skolen tredelt («storskolen» ble delt i to), og firedelt i 1905 (også «småskolen» ble delt i to). Denne organiseringen holdt seg i hovedsak til ut på femtitallet.

Skolebygningen fra 1898 var kombinert skole og lærerbolig. Ved firedelingen av skolen i 1905 kom de første signaler om at skolebygningen nok var i snaueste laget. I 1915 ble det satt av penger til et nytt skolebygg. Bygget sto ferdig i 1921. Det hadde to etasjer, med to store klasserom og spisesal i første etasje, sløydsal i kjelleren, og leilighet i andre etasje. Den gamle skolebygningen ble samtidig i helhet omgjort til leiligheter, selv om den unntaksvis også ble brukt til undervisning.  Leilighetene ble brukt som bolig for lærere og pedeller.

Dette holdt i vel tretti år, men mot slutten av femtitallet var kapasiteten sprengt. Lokaler på samfunnshuset og på Betel ble tatt i bruk, samtidig som noe av undervisningen på de øverste trinnene foregikk på Frøystad på Roa. Det var ingen vei utenom å bygge en ny skole.  Første byggetrinn på den nye skolen på østsiden av Hadelandsveien sto ferdig i 1964. Da hadde også det gamle skoleområdet utspilt sin rolle.  Skolebygningen fra 1921 ble deretter brukt til ulike formål, bla industrivirksomhet og ungdomsklubb, fram til den ble revet i 1989. Når uthuset og låven ble revet er noe usikkert men det skjedde i forbindelse med at det ble lagt vann og avløp der på 1990-tallet.

Den gamle skolebygningen ble brukt som bolig til et stykke til om lag 1990. Siden ble den brukt av flere, som atelier og møteplass. Harestua Framlag var der først. I den tiden ble det også gjort noe vedlikehold. Deretter en lokal malerklubb,  og ikke minst Kloppa Ballklubb, som var godt synlige på flere måter, med ekte idrettsglede, ekte musikkglede og sans for det gode liv. At resultatene ikke alltid var i høysetet dokumenteres ved at klubben i flere år oppebar hegemoniet som Norges dårligste fotballklubb. At musikkgleden var sentral dokumenteres ved at Kloppa Ballklubb i 2003 ble vinnere av årets Hadelandspris, i første rekke for sitt arbeid med rockefestivalen Kloppstock.

For ordens skyld nevnes at Harestua hadde ett skolested til, i hvert fall innenfor det som i dag regnes til Harestua skolekrets. I 1920 fikk daværende Nordmarka skolekrets egen skole i nytt bygg ved Gjerdingsdammen. Skolen var i drift fram til 1946, da den ble «midlertidig» lagt ned. De elevene som siden har bodd i kretsen har gått på Harestua skole. Skolebygningen ble i 1955 solgt til Løvenskiold-Vækerø.

Det må også nevnes dramatikk rundt skolen i noen aprildager i 1940. Norske styrker hadde forsvarsstillinger ved Stryken, hvor de hadde sprengt jernbanebroen og dermed også sperret veien. De norske styrkene holdt stand en stund, men måtte naturlig nok etter hvert trekke seg tilbake. På Harestua var to forsvarslinjer. Det var også forberedt forsvar ved Hanekne og Bjørgeseter. Den bakerste av forsvarslinjene på Harestua var elva Klemma ved Harestua gård.

På Harestua skole ble det satt i gang forberedelser for å etablere et feltlasarett. Utstyret her ble imidlertid fraktet videre nordover før kampene nådde Harestua. Da skytingen startet ved Stryken fikk befolkningen beskjed om at all bebyggelse langs riksvei 4 måtte rømmes. Folk tok med seg så mye de kunne bære og dro opp i Vestbygda.

Da forsvarslinjen ved Klemma måtte oppgis, sprengte forsvarsstyrkene brua over elva. Det ble ladet så det holdt, og eksplosjonen blåste ut alt av vinduer i nærheten, herunder vindene på gamleskolen. «Hadeland» meldte at «lufttrykket nær hadde blåst skolebygningen over ende». En vridd kraftig H-bjelke i stål fra brua lå i veikanten 10-15 meter fra brua til langt ut på femtitallet. De tyske styrkene etablerte seg i første rekke på Harestua gård, men også på skolen. Det så helt forferdelig ut begge steder etter tyskerne når de dro videre nordover. Foruten utblåste vinduer lå det tjukke lag av halm i alle rom tyskerne hadde sovet i, samt hestemøkk etter hester som var tatt inn i vanlige oppholdsrom. Skolevirksomheten ble midlertidig flyttet opp til Lilleborgarbeidernes feriehjem på Kloppa, og der ble det holdt skole til skolebygningen var satt i stand igjen utpå sommeren.

(Stoffet her er i første rekke hentet fra «Harestuas historie», en artikkelsamling utgitt av Harestua Vel, og «Lunner kommune 1898-1998», et jubileumsskrift ført i pennen av Arnfinn Gravem. Særlig førstnevnte gir mange interessante glimt fra livet på Harestua i forrige århundre.)

 

Arbeidet med å redde gamleskolen fra å bli revet

Gamleskolen 2009Gamleskolen_harestua_oppland

Gamleskolen 2009                       Gamleskolen 2017

Den gamle skolebygningen på Harestua er blant de eldste bygningene i Lunner kommune. Etter at bygget hadde utspilt sin rolle som skole og bosted var det naturlig nok utsatt for forfall og fra tidlig på nittitallet sto det i fare for å bli revet. Det var ikke bare forfallet som bidro til dette, men også at eiendommen var interessant for næringsvirksomhet. Det var særlig en mulig utvidelse av Scelto på nordsiden (som drev med direkte markedsføring) som gjorde denne problemstillingen aktuell. Flere organisasjoner og privatpersoner fra lokalsamfunnet tok til orde for å redde bygningen og miljøet rundt den. I starten var det særlig malerklubben og kvinnegruppa «Nettopp» som gikk på barrikadene for å redde skolebygningen og miljøet rundt.  May Skoglund var sentral i begge. Det var ingen lett match. Kommunen hadde langt på vei bestemt seg for å regulere området til næringsformål. Selv Lunner Historielag var lunken til tanken om å bevare skolen som et kulturminne.

Det ble en over femten år lang kamp. På denne tiden kom det også opp forslag om å rive skolen og sette den opp et annet sted, men denne løsningen var det ganske få som gikk inn for. Det løste seg imidlertid. Grunnlaget for utvidelsen av Scelto falt bort, og eieren solgte etter hvert hele virksomheten. Tanken om å bevare skolen som et kulturminne, allaktivitetshus og møteplass modnet, og stemningen i befolkningen, i Lunner Historielag og i kommunen, dreide i favør av et fortsatt liv for gamleskolen og miljøet rundt den.

Lunner Historielag og Fortidsminneforeningen i Oppland sendte i juni 2008 en henvendelse til fylkeskonservatoren i Oppland og ba om en vurdering av gamle Harestua skoles verneverdi. Fylkeskonservatoren ba Randsfjordmuseene AS om de kunne gjøre en slik vurdering. Museets bygningsvernrådgiver Dag Lindbråtens tilstandsanalyse var klar 28.08.2009. Tilstandsanalysen, som også hadde vurderinger av årsaker og konsekvenser, og ikke minst tiltak og kostnadsanslag, ble senere det viktigste styringsdokumentet under hele restaureringsarbeidet. Det var også noe muntlig kommunikasjon med Lindbråten mens arbeidet pågikk.

Fylkeskonservatoren konkluderte i brev 23.09. 2008 med at gamle Harestua skole burde bevares, primært som  ”skolestue”, og viste til at Dag Lindbråten hadde plassert bygget i vernekategori 2 – spesielt verneverdig.

Historielaget tok initiativ til at det ble etablert et interimsstyre. Styret fikk denne sammensetningen: Thomas Klevmark (leder), Renate Kalmar (Maleriklubben), Håvard Johnsrud (Lunner Historielag), Egil Nygård (Lunner Historielag). Kloppa fotballklubb ble også invitert til å foreslå et medlem.

Interimgruppa for bevaring av Harestua gamle skole arrangerte et informasjonsmøte 3. desember 2008. Stiftelsen Harestua Gamle skole ble etablert 5. november 2009. Interimsstyret hadde i mellomtiden startet arbeidet med å sikre finansiering til det omfattende restaureringsarbeidet som var nødvendig.  Stiftelsens første styre så slik ut: Thomas Klevmark (leder), Inger Johansen (nestleder), May Skoglund og Borgny Solberg (styremedlemmer), Egil Nygård og Håvard Johnsrud (varamedlemmer).

Det første og viktigste skrittet var likevel å få Lunner kommune med på laget. Kommunen var positiv og ga tilsagn om å overdra tomta og skolebygningen til stiftelsen, slik at dette var klart forut for stiftelsesmøtet. Eiendommen var da taksert (av ingeniør Jacob Reme) til kr 900 000, som også ble stiftelsens grunnkapital.

Tilsagnet ble bekreftet i gavebrev fra Lunner kommune datert 13.11.2009. Det var knyttet tre forutsetninger til gaven. At stiftelsen Harestua gamle skole skulle samarbeide med:

  1. Kloppa ballklubb så lenge den har skøytebane på eiendommen (senere overtatt av Harestua Vel).
  2. Lunner Røde Kors Hjelpekorps med sikte på eventuell etablering av garasje på eiendommen.
  3. Videre forutsettes fullfinansiering av restaureringsarbeidet uten ytterligere bidrag fra Lunner kommune.

Hjemmelsovergangen ble tinglyst 11.01.2010.

Det ble søkt om bistand til finansiering fra flere hold, med godt tilslag. De viktigste eksterne finansieringskildene var: Stiftelsen UNI (kr 200 000), Sparebank1 Jevnaker Lunner (kr 200 000), Norsk Kulturminnefond (kr 126 750), Oppland fylkeskommune (kr 40 000).

Tallene ovenfor gjelder utbetalte beløp.  Når det gjelder tilskuddet fra Norsk Kulturminnefond var tilsagnet her opprinnelig på kr 209 000. Tilskuddet ble redusert dels på grunn av tilskuddet fra Oppland fylke, og dels fordi kulturminnefondet anså prosjektet som overfinansiert. (Fondet dekker bare kontantytelser, arbeid som utføres ved dugnad dekkes ikke).  Tilskuddet fra kulturminnefondet skulle dekke drenering, utbedring av gulv og etasjeskiller, overflatebehandling av fasader, dører og vinduer, tak, takrenner og beslag. Det var også krav om at arbeidene skulle utføres med teknikk og materialer av samme type som opprinnelig ble benyttet. Tilskuddet fra Oppland fylke ble utbetalt mot spesifisert faktura vedrørende istandsetting av taket. UNI stiftelsen, som hadde krav om at skolen skulle eies og drives av en stiftelse og at kulturminnefondet støttet prosjektet, betalte ut sitt bidrag på grunnlag av revisorbekreftet oppstilling av påløpne kostnader. Det siste gjaldt også for tilskuddet fra Sparebank1 Jevnaker Lunner.

Disse betydelige investeringstilskuddene har selvsagt vært av avgjørende betydning for gjennomføringen av restaureringsprosjektet. Det må likevel sies at det ikke er helt problemfritt å få innpasset de formelle kravene som (naturlig nok må) stilles, i en organisasjon som i siste instans er helt avhengig av frivillig ubetalt dugnadsinnsats.

Vi nevner også at mens det er relativt lett å få tilskudd til investeringer, sitter midler til drift atskillig lengre inne. Vi har imidlertid regelmessig fått noe tilskudd fra Sparebank1 stiftelsen (breddemidler), Kulturmidler fra Lunner kommune og grasrotmidler fra Norsk Tipping.

Ganske nylig har vi fått meget stor gave fra Peisestuas Venner (kr 550 000), som skal benyttes til investeringer, og en gave fra Sparebankstiftelsen DNB (kr 25000), som er benyttet til istandsetting av skolestua i 2. etasje.

(Dette avsnittet bygger i stor grad på materiale som May Skoglund har samlet gjennom flere tiår.)

 

Restaureringsarbeidet

Pengebidragene til restaureringen har selvsagt kommet godt med. Uten disse ville det ikke vært mulig innenfor rimelig tid å komme i havn med prosjektet. Det er likevel slik at dersom alt arbeid skulle vært satt ut til profesjonelle aktører på forretningsmessig basis, ville ikke tilskuddene rukket langt. Dugnad har vært bunnplanken i arbeidet.

Vi kunne sagt ingen nevnt – ingen glemt, men det dreier seg om i alt godt over 3000 dugnadstimer fra starten av fram til i dag (2017), pluss mange timer i frivillig innsats av administrativ art. Vi finner det derfor riktig å trekke fram noen av dem som har lagt ned mest tid i selve restaureringsarbeidet. Det er Egil Nygård, Alf Skjølås, Tor Skoglund, Trygve Skoglund, og Jon Villåsen.

Gangen i arbeidet har fulgt et naturlig spor; å få tak og nedløp i fullverdig stand, utbedre alle råteskader, deretter vinduer og ytre kledning. Neste etappe ble innvendig i første etasje. Første etasje var klar for bruk i 2012. Det ble en liten pause før siste etappe, nemlig trappeoppgangen og andre etasje. Mot slutten av 2015 var toalettet i 2. etasje og de to rommene («atelierene») mot vest (med skråtak) ferdige. Oppussingen av atelierene har vært enkel og med hovedvekt på godt lys, siden de er ment å være arbeidsrom. Mot slutten av 2016 var trappeoppgangen og skolestua i 2. etasje i all hovedsak ferdig.  Når det gjelder innredningen av skolestua har vi hatt noe originalt av møbler og utstyr. Vi har også fått en meget fordelaktig låneavtale med Randsfjordmuseene, slik at skolestua nå ser noenlunde ut slik som den må antas å ha sett ut tidlig på 1900-tallet.

Nå tidlig i 2017 er det meste på stell i hele huset, og det gjenstår bare litt før vi kan si at restaureringsarbeidet er sluttført.

Vi har lykkes godt med siktemålet om å gjennomføre restaureringen med opprinnelig arbeidsteknikk og materialvalg. Tor Skoglund har vært den mest samvittighetsfulle i så måte. Det er likevel brukt motorisert verktøy og moderne maling. Det ble gjort forsøk med linoljemaling innendørs, men ulempene med dette ble vurdert å være uforholdsmessig store. Elektrisk installasjon og rørleggerarbeid måtte nødvendigvis utføres etter dagens standard.

Profesjonell bistand er benyttet der vi har hatt plikt til å bruke det og for øvrig der vi har hatt råd til det. Vi er gjennomgående meget godt fornøyd med samarbeidet her og vi stort sett fått snille (og til dels meget snille) priser. Vi nevner Lunner Almenning, Maxbo, Gundersen og Brokerud AS, Bergsli & Sønn AS, og Granberg & Nordengen AS.

Med det betydelige innslaget vi har hatt av dugnadsinnsats, kan oppdelingen i delprosjekter ikke alltid være like skarp, og framdriften kan ikke planlegges med noen særlig grad av sikkerhet. Man må ta tiden til hjelp. I etterhånd ser det som vi har brukt omtrent like lang tid på restaureringen som det for drøye hundre år siden tok å få det opprinnelige skolebygget ferdig.

Gamleskolen ca 1970
Gamleskolen ca 1970